Å tro versus ”gnosis” (gresk),  i betydningen av å søke kunnskap, viten eller innsikt, men også erkjennelse.

Vi håper og vi tror hver dag. Det er flere måter å tro på. Vi tror at solen står opp. Vi tror at bussen vil komme til oppgitt tid.
Når du våkner om morgen og skal til å sette føttene på gulvet, så ser du ikke ned for å se om gulvet er der, for du er sikker. Rent teoretisk kunne det jo være at gulvet var borte, men det tenker du ikke på. Du tror fullt og fast på at gulvet er der og setter føttene trygt ned uten å tenke mer på det.
Denne artikkelen handler om en annen måte å tro på, å tro (blindt) versus det å ha kunnskap (gnosis).

Man forbinder gjerne det å tro på noe, med religion. Denne type troskonsept er ikke begrenset til bare religion, den finnes overalt, innenfor politikk, skolesystemet/universiteter. Historien forteller at Adolf Hitler på 30 tallet fikk en hel nasjon til å tro på sine visjoner.
Blind tro kan illustreres med en person som aksepterer et argument som sannhet uten å ha gjort egne nødvendige undersøkelser, man velger å tro på at det som blir hevdet er sant. 

En beskrivende situasjon på en troende kan være et religiøst møte. 120 troende sitter og hører på en pastor/eldste/forstander, som legger ut om menighetens syn på noe, gjerne basert på Bibelen.
Dette "noe" kan kan for eksempel være en pastor som står på talerstolen og kaster et olmt blikk på menighetens medlemmer for så hurtig å se ned. Straks begynner han med en salvesesfull stemme å lese et stykke fra Bibelen som forteller at Gud elsker en glad giver.
Etter at siste ord er uttalt, vender pastoren på nytt sitt granskende blikk utover forsamlingen, denne gangen med et snev av skuffelse.
Etter en dryg kunstpause med vekslende ansiktsuttrykk, forteller han med en gudgitt autoritet i stemmen, at han sist natt fikk besøk av Gud på soverommet. Gud hadde fortalt ham at han var skuffet over givergleden til menigheten. Pastorens skuespillertalent slår inn for fullt i det han med trist skjelvende stemme formidler at de kan rett opp inntrykket hos Gud, ved å gi så det svir i lommeboken.
Menighetens medlemmer som allerede er langt inne i trospsykosen sin, er nå alle som en klare til å tømme lommeboken for penger for å overlate dem til Gud, dvs til pastoren som forvalter pengene.

Dette eksempelt forteller at de troende viser sin gudfryktighet ved å akseptere det som Guds representant forteller uten å stille kritiske spørsmål, siden det å stille spørsmål er uhørt, og forbindes med personer som er svak i troen (”åndelig svak”).
Man ønsker ikke å være åndelig svak, derfor godtar man alt som blir forkynt siden alle de andre gjør det samme. Denne ensrettingen gjør at gruppen føler seg forent i samme sinn og samme mening.
I denne forbindelse er det å være ”åndelig sterk” det samme som å akseptere uten å tvile, alt som kommer fra menighetens eldste/pastor som om det var meldinger fra selveste Gud.
Man tar imot meldingen og er lydig.  Man innordner seg og rett og slett og bare tror, fordi det å vite ”gnosis” blir et "fenomen" som aldri har hatt særlige vekstvilkår i dette miljøet.
Slik har det gjerne vært i 50 år, og man har de beste intensjoner om å fortsette å være uvitende til ”the bitter end” og forbli en lydig troende.

I en etterforskningssak hos politiet er det annerledes. Politiet ønsker å vite, ikke tro. Å tro i en politisak er et fremmedord. I prosessen frem til bevis kan legges på bordet, har man gjerne mange teorier om hva eller hvor, uttrykket å tro er fraværende i denne sammenhengen. Det holder ikke å tro at en person er skyldig, her skal det harde fakta og bevis på bordet (gnosis). For å fremskaffe bevis, må det gjøres grundige undersøkelser.

Det var bare et lite spørsmål til slutt!

Tenk om den samme holdningen hadde vært tilstede i religiøse kretser. Plutelig begynnner menighetens medlemmer å søke kunnskap, gjøre undersøkelser, fremskaffe bevis, stille spørsmål. Hvor lenge vil en slik forsamling holde det gående? Ja si det, kanskje helt til siste troende er blitt opplyst?
En forsamling med 120 troende lydige medlemmer som har sittet slik i 50 år, kan vi si er like opplyste som en person som har ligget i koma like lenge. Man står på stedet hvil. Det er som å sitte i en bil, starte opp motoren og la den surre å gå på tomgang uten å sette bilen i gir. Du blir stående  på samme flekken uten å bevege deg en millimeter, helt til du tar avgjørelsen om å sette bilen i første gir og slippe ut clutchen.

 

Sette bilen i første gir og slippe ut clutchen.

 

Hva er første fase ut av "komatilstanden" (å tro blindt)?
Jo, noe så enkelt som å ta initiativ til å våge å gjøre noe man aldri har gjort tidligere i denne sammenhengen, å tenke. Man setter tankevirksomheten i gir kan man si og begynner å bevege seg i ulendt terreng, samtidig som man parkerer unyttige tanker som trigger en skyldfølese om at man burde tro i stedet, siden det er det menigheten og Gud liker.
Nå er tiden inne til å tenke kritisk, stille kritiske spørsmål, kjenne på magefølelsen hvor går veien videre, undersøke, sammenligne, og så undersøke igjen og så på nytt stille spørsmål.
Det skumle da er at man etter hvert kan risikere å erfare ”gnosis”, eller rett og slett bli opplyst.
Det er som når en detektiv på søken etter sammenhenger i en sak plutselig etter uker og måneder med  intens jobbing, finner svaret og blir illuminert. Hadde han sittet på kontoret sitt med en kaffekopp og bare trodd,  hadde han vært like langt.
Situasjonen/prosessen er den samme i alle sammenhenger hvor man er hensatt til å tro fremfor å vite (gnosis).
En positiv form på tro, er f.eks.å ha tillit og tro på en person, en tro som opphører straks tilliten brytes. 
En blind passiviserende tro derimot, kjennetegnes på at vedkommende er likegyldig til fakta og likegyldig til å gjøre seg anstrengelser til å finne ut av ting.  Med en slik holdning og innstilling, blir man et lett bytte for rykter som presenteres. Ryktene blir fordøyet som om de skulle være rene skjære fakta, fordi man har liten og ingen erfaring med naturlig skepsis og kildekritikk.