Dommen

Med lett skjelving på hendene holdt hun et fast grep på rattet. Ruth hadde kjørt denne strekningen så lenge hun kunne huske med far og mor, til Rikets sal.
Nå kjørte hun alene, i sin egen bil som hun hadde vært eier av siden hun fylte 20 år for tre måneder siden.
Det var det beste stedet i verden hadde far fortalt. Det var Guds hus, hvor Guds hellige ånd var mektig tilstede. Hver tirsdag og søndag kjørte de slik til Guds hus og overvar møtene.
Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde skulket et eneste av dem. Kun ved sykdom hadde hun holdt seg hjemme,
noen ganger med dårlig samvittighet fordi hun visste at Jehova der oppe på sin herlighets trone,skuet ned på henne og sjekket om fraværet hadde en gyldig grunn.
Når universets overherre inviterte til et åndelig festmåltid som møtene var, burde man ha en  ekstra god grunn for ikke å være tilstede. 
I ferien var hun selvsagt borte fra menigheten, men ikke nødvendigvis fra møter. Som barn hadde far vært nøye med å oppsøke lokale rikets saler på feriestedene de besøkte,
slik at de ikke ble åndelig svak. Det var av den største viktighet å ikke bli det, nå i denne endens tid. Ukentlige møtebesøk med åndelig påfyll var livsviktig.
Det visste hun godt, for Satan, denne  verdens gud, sto alltid parat til å fange dem som var blitt åndelig svak på grunn av møteskulking.
Satan tok aldri ferie hadde hun hørt fra barnsben av, og hans metoder for å lure menighetens medlemmer ut i fordervelsen, var snedige.
Ruth hadde parkert sin fem år gamle Nissan Primera på sin faste plass utenfor Riket sal. For første gang var hun alene på guds eget territorium.
Det var så fremmed på en måte, noe med stemningen var annerledes, så dunkelt og stille.
Det manglet den hektiske aktiviteten fra venner i finklær med sine feltvesker. Her fikk hun alltid velkomsthilsen fra brødre og søstre når hun steg ut av bilen på vei til rikets sal.
Hun holdt fremdeles rundt rattet i ti på to posisjonm og merket at skjelvingen på hendene hadde avtatt.  Øynene speidet etter tre eldste som skulle komme og forhøre henne.
Kveldslyset hadde avtegnet en skummel silhuett av rikets sal mot en dempet blågrønn kveldshimmel. Det minnet om en scene fra en Stephen King film.
Et kaldt gys forplantet seg nedover ryggen. Ruth hadde vært tidlig ute denne torsdagen for å samle tankene til det som skulle skje.
Hun skulle opp til vurdering for sin opprørskhet. Meldingen ble overrakt henne sist tirsdag på en gul lapp hvor det var skrevet med en noe utydelig skrift.

 ”Du er innkalt til det dømmende utvalgt førstkommende torsdag i rikets sal.”

 - Vi er bekymret Ruth, var alt som ble sagt, da hun fikk lappen i hånden av en eldste.
Han hadde hatt dette velskjente bekymringsuttrykket som tas frem ved helt spesielle anledninger som begravelser, minnehøytiden og utstøtelser.
Det gikk alltid et sus av alvor gjennom rikets sal når de eldste ikledde seg dette uttrykket. Menigheten fikk da en forsmak av guds nærhet.
Et bekymringsuttrykk kombinert med et teokratisk åndelig ganglag hadde alltid hatt en skremmende innvirkning på Ruth.
Noen ganger kunne hun få mareritt av et slikt scenario. En eldste med bekymringsuttrykket, møteveske og et teokratisk gyngende ganglag,
hadde stått ved enden av sengen hennes og brølt ut dødsdommen, at hun var utstøtt.  Men heldigvis var det bare en drøm.
Nå var det alvor. Nå var tiden kommet for inspeksjon av hennes åndelige tilstand. Den skulle under lupen og vurderes av tre modne eldste.
Far og mor var i sjokk, men far hadde sagt til mor at hun ville få kjærlig og kyndig hjelp av de eldste til å revurdere sine handlinger og komme til sannhets erkjennelse.
Ble hun dømt skyldig og utstøtt fra menigheten, ville hun garantert bli drept i Harmageddon guds krig, og aldri mer se livet. Det sto i statuttene.
Det var i Harmageddon at Gud ville eksekvere dommen over alle sine motstandere ved å knuse skallen deres med meteoritter,
svovel eller hagl fra oven, samtidig som de ugudelige var på full fart ned i enorme jordskjelvsprekker sammen med de frafalne.
Dette med meteoritter var noe hun hadde funnet på selv, farget av skrekk tegningene bra barenbøkene om Harmageddon.
Det var illustrasjoner av flammer, svovel og steiner fra oven. Det kunne like gjerne være meteoritter
Gud ville ta i bruk, hadde hun tenkt. Gud skulle jo drepe alle, untatt Jehovas vitner og dem med en rett hjertetilstand.
Blodbadet krevde effektivitet, så hun så ikke bort fra at Gud ville bruke disse  meteorittene, kanskje han hentet dem fra asteroidebeltet
Derimot hvis hun angret og la seg flat for de eldste, ville hun få overleve og komme inn på en renset jord. Der ville hun få muligheten til å glede seg i all evighet under paradisiske forhold.
Belønningen var et fullkomment legeme og å få leve i all evighet blant sanne venner av Skaperen. De ville så oppfylle jorden og legge den under seg.
Utenfor palassene som alle rettferdselskende mennesker hadde bygget seg, ville store flokker med gnu løpe på markene blant  tamme løver som beitet sammen i fred og harmoni med kuer,
sauer og lamaer. Nå var skjelvingen på hendene tilbake. Hun var også mer andpusten og klam i håndflatene. Det var vanskelig å få ut av tankene hva moren hadde sagt rett før hun reiste hjemmefra.
Moren hadde vært helt oppløst i tårer mens hun snakket med far. De hadde ikke hørt henne da hun kom ned fra annen etasje og stilte seg ved døren inn til stuen.
 Helt tilfeldig hørte hun henne si.
- Tror du hun blir utstøtt, spurte mor, mens hun fortsatte å gråte. – Jeg håper hun tar til fornuft og angrer seg, sa far for å trøste
– Vet du, hadde mor sagt med skjelvende stemme. - Det hadde faktisk vært bedre om hun hadde dødd, for da hadde hun i det minste fått oppstandelse etter Harmageddon!.
- Du må ikke tenke det verste, hadde far igjen trøstet mor. - Hun er en god jente og fortjener ikke å dø. Hun er bare litt opprørsk.
De eldste får nok trykket litt fornuft inn i hodet hennes får vi håpe. Fem ord skulle til for å snu opp ned på tilværelsen hennes.
Fem ord som skilte mellom liv og død. Det var disse fem ordene hun skulle bli vurdert ut i fra denne kvelden av det dømmende utvalg,
som representerte Guds rettferdighet. De skulle avgjøre om hun ville få leve og fortsette å være en del av det åndelige paradis,
eller bli utstøtt og bli sendt ut i djevelens verden hvor de frafalne og demonene regjerte.
Det var blitt litt mørkere ute mens den første bilen ankom. Ruth skimtet to av de eldste i siluett i kupeen. Den andre bilen kom tett på.
Det var bror Gundersen i sin Renualt Laguna.  De var ute i god tid. Klokken viste 17.51. Ni minutter igjen til forhøret skulle starte. Hun kjente dem alle sammen godt.
De hadde vært en del av hennes åndelige familie så lenge hun kunne huske.Klokken 18.00 presis trykket hun ned dørhåndtaket  til rikets sal, som hun hadde gjort så mange ganger før.
De tre eldste som skulle dømme henne, satt allerede klar på podiet med hver sin bibel i fanget.
Nedenfor seg hadde de feltveskene sine.
- Du får ta plass, Ruth! Hørte hun dem si. Det var bror Knutsen som var ordstyrer for kvelden.
Med tunge skritt gikk hun opp midtgangen i rikets sal med en annerledes følelse enn tidligere. Her hadde hun gått i årevis på vei til podiet for å holde sine elevtaler.
Hun satte seg ned og tok frem bibelen hun hadde med. Ruth regnet med at det ville bli opplesning fra den.
Møtet ble åpnet med en bønn til Jehova om å få nok styrke til å forta den rette avgjørelsen i denne vanskelige situasjonen, og at Gud måtte være tilstede med sin hellige ånd.
Hun møtte blikkene deres etter bønnen. Noe hadde forandret seg. Hun la spesielt merke til bror Gundersens sin måpende stirring.
Det nye uttrykket i øynene hans hadde hun sett før, samme blikket.
Hun kom fort på det. Det var det samme skremte blikket hun hadde sett i dyreparken i Kristansand, hos en ulv i fangenskap
Det var noe dødt over det, og hadde fravær av det meste. Hun ble uvell.
Kjærlighet og empati var byttet ut med  blind organisasjonslydighet. Ulveblikket til bror Gundersen fortsatte å utvide seg mens han åpnet munnen og begynte å snakke ekstremt langsomt.
- Det bekymrer oss Ruth at du har begynt å anta de frafalnes tanker!
Ruth sa ikke noe med det samme. Påstanden føltes som en spydspiss som traff midt i brystet. Det var urettferdig følte hun, å få en slik beskyldning mot seg.
Hun tenkte lenge på hvordan hun skulle formidle svaret sitt uten å bære preg av å være bitter eller fornærmet.
- Hvem har fortalt dere dette? sa hun så rolig og behersket hun kunne, og så på dem. Tre par glassaktige øyne betraktet henne tilbake.
Det var ingen gnist der. Den hadde forlatt lokalet.
- Det er uinteressant, Ruth hvem det er, svarte bror Gundersen. - Poenget er at vi vet at du forfekter de frafalnes tanker.
På brøkdelen av et sekund kjente hun det. Muren mellom dem, en slag usynlig glassvegg som var umulig å trenge igjennom.
Uansett hvordan hun ville forklare seg ville det prelle av på veien til ørene deres. Selv de beste vitenskaplige fakta ville måtte gi tapt for denne glassboblen de befant seg i.
Her var det kun en lov som gjaldt, organisasjonens lov. Aldri før hadde hun kjent seg så alene. Inne i seg var det mange følelser i opprør på samme tid.
Ville hun klare å formidle neste spørsmål uten å skjelve i stemmen?
- Hva slags tanker er dere bekymret over? klarte hun å si rolig og kontrollert.
- 1914, Ruth! Det har kommet oss for øret at du ikke lenger tror på 1914 og 607 før Kristus?
- Så dere er bekymret over 1914? sa hun nærmest som en refleksreaksjon og fikk lyst til å smile.
-Dette vet du godt selv, Ruth. Alle sanne kristne tror på 1914, spørsmålet er om du fremdeles gjør det?
- Står det om 1914 i Bibelen? spurte hun og merket hvordan pulsen begynte å stige. Hun var blitt varm i ansiktet.
- Ja, indirekte. Dette vet du godt, Ruth, ikke prøv deg!
For første gang denne kvelden la hun merke til at de konsekvent unngikk å si søster til henne, sannsynligvis for å markere avstand.
Ruth visste inderlig godt at det ikke nyttet å argumentere for sine oppsiktsvekkende oppdagelser hun hadde gjort seg om Jehovas vitners historieforfalskning.
Hun hadde prøvd å overse det selv lenge, gjøre som ingenting, men samvittigheten ville ikke gi henne fred. Hun måtte konfrontere dem, koste hva det koste ville.
Prisen var høy og umenneskelig hard. Hun ville miste hele sin familie og alle sine venner. Det er en ren gisselsituasjon, hadde hun tenkt ved en anledning.
Ruth tok seg sammen, trakk pusten og var klar for sin tredje kommentar.
- Jeg trodde det var viktig at sannheten skulle være basert på fakta. Slik er det jo ikke da. For Jerusalem falt ikke for Nebukadneser i 607 f. kr. slik det står i litteraturen.
- Når mener du at Jerusalem falt da, Ruth?
- De historiske fakta sier 587 f. kr.
- Trist å høre at du har falt for de frafalne sine listige argumenter, Ruth! Vi har hatt slike som deg tidligere i menigheten som har gått i mot organisasjonen,
slik du nå velger å gjøre. Vi har derfor ikke noe annet valg enn å gjøre kort prosess. Vi ønsker ikke gå inn i en debatt med deg om slike frafalnes argumenter.
Ruth fornemmet en hardhet og kulde fra podiet som hun ikke hadde opplevd tidligere. Den harde monotome stemmen til bror Gundersen kvernet videre.
- Vi har valgt å tjene Jehova med evigheten for øye, og ikke å basere det på et årstall!

 Ruth merket en antydning til skjelving i stemmen hans.
Det stive ulveblikket til bror Gundersen hadde forandret seg igjen, nå til et livløst fiskeblikk, det samme uttrykket hun hadde sett hos nysløyet torsk og sei.
- Vil det si at det er blitt en samvittighetsak å tro på 1914? Sa hun og rettet blikket sitt mot bror Knutsen, som så ned.
- Selvsagt har det betydning, Ruth. Det er selve fundamentet for vår lære. Endens tid begynte da, kom det fra bror Gundersen.
- Men utregningen som fører frem til 1914, er jo feil. Utgangspunktet 607 f. kr stemmer ikke med historiske fakta, fortsatte Ruth.
- De årstallene betyr ikke noe i det hele tatt.  De er bare markører på vår vei mot fullt lys. Viser det seg å være feil, vil Gud ordne opp i det.
1914 utgjør en slags snublestein for de vantro. Når Jehova gjennom sin organisasjon har godkjent dette årstallet, bør vi hans tjenere, gjøre det samme.
- Selv om det ikke stemmer med fakta, datt det ut av Ruth. Hun hadde blitt mer frimodig med sine uttaleler og visste at det kunne få dødelige konsekvenser.
- Ja! hadde bror Knutsen  svart noe kvast og snudde seg mot de to andre eldste og sendte fra seg et lite markant nikk mot dem.
De responderte med samme type hodebevegelse.
Vel Ruth! Da har vi et siste spørsmål til deg.
Ruth kjente at det knøt seg i magen. Hun visste at de nå var kommet frem til ”punchline”, selve finalen.
- Tror du på den tro og kloke tjener, Ruth?
Hun hadde mistanke om at nettopp dette spørsmålet ville komme, og var forberdt.
- Jeg tror på det Bibelen sier om en tro og klok tjener, ikke den tro og kloke tjener, en liten forskjell der, understreket hun.
- Du vet inderlig godt at vi sikter til det styrende råd i Brooklyn som er ledet av Guds hellige ånd. Det er dem som utgjør den tro og kloke tjener i dag.
Hva sier du Ruth, du får en siste mulighet, tror du på den tro og kloke tjener?
-  Nei! Kom det tydelig og klart fra henne.
- Synd, hørte han dem si nesten i kor. Bror Knutsen sukket høyt.
- Da må du vente utenfor noen minutter til vi har behandlet saken sammen under bønn. Vi gir melding når du kan komme inn igjen.
- Ok, sa Ruth og reiste seg fort opp av stolen. Hun visste at løpet var kjørt. Ruth kunne ha argumentert kraftigere og mer intenst,
men hun visste at ordene hennes ikke ville trenge  gjennom det harde skjoldet de eldste var omgitt av. 
 En halv time senere var hun tilbake i rikets sal. Det gikk noen øyeblikk med alvorlige miner og teokratisk gange litt frem og tilbake.
Det ble hvisket og sendt blikk. Til slutt var de klar.
- Da har vi vedtatt i full overensstemmelse med organisasjonsinstruksene og Guds ord, at du er utstøtt fra den kristne menighet. Du har mulighet for å anke, hvis du føler for det.
Ruth kjente at det gjorde vondt, men ble samtidig overdøvet av en  jublende følelse av å være fri. Hun visste også at de eldste måtte begrunne sin utstøtelse med et bibelvers.
Nå var tiden inne til å høre hva de hadde valgt.
- Hvilket skriftsted er valgt som begrunnelse, var Ruth siste ord til dem.
 2. Johannes 9.  Du har gått utover Jesu Kristi lære, Ruth. Gundersen tok frem Bibelen og begynte å lese.
Ruth  merket hvordan han holdt Bibelen opp foran seg, nærmest demonstrativt, arrogant og noe overlegent. Gundersen hadde slurvet med barberingen denne dagen,
det var hårtuster under nesen som beveget seg når han leste fra Johannes brev:

 ”Enhver, som går ut over  Kristi lære og ikke blir i den, har ikke Gud; men den, som blir i hans lære, har både Faderen og Sønnen.”

Sprøtt tenkte hun med det samme. Hva har Jesu lære med gamle kronologisk feilvurderinger fra 1880 åren å gjøre?
Hun fikk visket frem ok, for siste gang og gikk nedover midtgangen  i rikets sal mens hun følte de eldstes blikk i ryggen.
I deres øyne var hun nå rensket ut av Guds organisasjon. Der satt de igjen på plattformen og fulgte hennes siste bevegelser på vei ut i verden.
Hun lurte på hvordan de måtte føle det? Hadde ingenting av det hun hadde sagt gått inn hos dem?
Ruth gikk ut døren til rikets sal for siste gang. Det var begynt å regne. Regndråpene prikket mot det opphetede ansiktet hennes
Hun snudde seg tilbake mens hun gikk ned trappen. Det var vedmodig og trist, og hun kjente at tårene presset på.
To ganger i uken i tyve år hadde hun gått på møtene her.
Ruth visste hun måtte bruke tid på å omprogramere seg. Det første hun ville gjøre var å foreta en nullstilling, men det var ikke helt uten problemer.
Hun var nå anse som en levende død i sine foreldres øyne, ingen venner ville hilse på henne mer. Det var prisen å betale for å følge sin samvittighet.
Hun kunne angre hadde hun fått beskjed om. Ruth visste godt hva det innebar. Det betydde å legge seg langflat og tro på rubbel og bit av det som Vakttårnet lærte,
inkludert alle feiltagelsene og all historieforfalskningen.
Da hun låste opp bilen kom følelsen av at hun hadde fått en ny mulighet, en ny start. Livet var plutselig blitt spennede å leve.
Hun startet opp bilen og kjente en følelse av frihet som strømmet mot henne.