Maria Orsic

Av
Åge Grønning

 


01.11. 1897 - 11. mars 1945.

 

 

I fiction romanen Metamorfose,  er den gåtefulle tysk/kroatiske damen Maria Orsic benyttet som en av karakterene i boken. 
Maria Orsic er mer enn bare en fiction figur i en roman, hun har levet og forbløffet sin samtid både som person og med all den spesielle kunnskapen hun formidlet.
Det fortelles om henne at hun mottok meldinger fra utenomjordiske som holdt til på en planet som gikk i en bane rundt stjernen Aldebaran. Sprøtt ikke sant? Eller fullstendig ”lupie” (ko ko,) som de sier på engelsk. Anyway...
Det fortelles at meldingene hun mottok og skrev ned, var på det utdødde språket sumerisk. Bare det i seg selv burde vekke internasjonal oppmerksomhet. Vel, man kan si at det gjorde det, men da innenfor en lukket krets av eksperter, som igjen var ultra ivrige etter å oversette disse meldingene til tysk og engelsk.

Hva som egentlig skjedde med Maria Orsic som sporløst forsvant den 11. mars 1945 er en godt bevart hemmelighet. Det verserer diverse teorier som har en ting felles, og det er at de forblir på teoristadiet. 
 

                                                       Marias historie

Hun ble født med navnet Maria Orsic den  01.11 1897.  Faren Tomislav Orsic var en kroatisk immigrant, og moren Sabine Orsic var fra Wien i Østerrike. På begynnelsen av 1900-tallet flyttet familien til Berlin, og noen år senere flyttet de videre til Munchen.

Fra hun var ganske ung søkte Maria Orsic det spirituelle og åndelige. Hun var ivrig etter informasjon som kunne gi henne innsikt i metafysiske emner, og leste det meste hun kom over av litteratur som kunne inspirirere og opplyse henne.
Hun leste blant annet bøker av Helena Blavatsky, Rudolf Steiner, George Bernard Shaw og Edward B. Lytton.
Maria Orsic og hennes venninner hadde en viktig ting felles. De var ikke interessert i politikk. De var alle vegetarianere og søkte det spirituelle. De praktiserte meditasjon, var klarsynte, og var opptatt med kanalisering og åndelige temaer, tankeoverførings teknikker, praktisering av forskjellige meditasjonsteknikker hvor en av dem ble kalt for ”Labyrinth walkings techniques” (labyrintgåing i meditativ tilstand).

       
Innendørs og utendørs arena for Labyrinth walking.

 
De var absolutt revolusjonære i tanker, holdninger, livsstil og livsfilisofi /kosmologi  i forhold til samtiden.
Både med sitt blotte nærvær og med sin store kunnskap og innsikt, bergtok Maria Orsic de fleste hun møtte på sin vei.

I mainstream-historie eksister hun ikke. Hun er knapt nok en myte, og blir så vidt omtalt som et medium som lirte fra seg en mengde med fjas eller mambo jambo, som noen sier. Virkeligheten er her snudd på hodet.

La oss se litt på hvem hun hadde kontakt med i sin tid og hva disse fortalte om sitt møte med henne.

  • Den katolske presten Konrad Fuchs: ”Maria Orsic er det nærmeste jeg har kommet en ”saint” (helgen).
  • Erkebiskop av Munchen, Michael von Faulhaber: ”En av de mest fascinerende personer jeg har møtt.”
  • Eva Peron: ”Maria Orsic er unik, en overjordisk skjønnhet.
  • Charles Lindbergh: ”Blendende vakker”.
  • Heinrich Himmler: ”Maria Orsic er en farlig gal heks”.
  • Prinsesse Stephanie Marie von Hohenlohe: ”A stunning beauty”.
  • Presidenten for “Psychial Research», London, Elanor Sidgwick 1932: ” A genuine medium and psychic.”

En annen celeber person som kjente godt til hva Maria Orsic sto for, var den jugolslaviske marskalk Josip Broz Tito. Han var statsleder i Jugoslavia fra slutten av andre verdenskrig og frem til sin død i 1980, formelt i rollene som statsminister 1945–1963 og president 1953–1980 Han sendte henne to meldinger i sin tid som hun svarte på.

                                                                             

Dette var noe Tito fortalte i sin korrespondanse med sin venn Nikola Tesla. Kanskje var det denne informasjonen fra Tito, som la grunnlaget for kontaken mellom Nikola Tesla og Maria Orsic?

Da Nikola Tesla døde i 1943, ble det på hotellværelset han bodde på i New York,  funnet en mengde med brev fra personer han hadde kontakt med over hele verden. Det ble også funnet en del brev fra Maria Orsic.

                 

Hvor kan disse brevene ha tatt veien, og hvem har tatt vare på dem?

Fra 1945 av ble hun en ikke eksisterende person. Alle historiske opptegnelser om henne fra da av ble slettet. Ikke noe oppslagsverk eller leksikon nevner henne med et eneste ord.

Synes du det er underlig? Kan det være ren tilfeldighet, eller kan det være at noen med vitende og vilje har prøvd å fjerne hennes eksistens fra Jordens overflate? Hvis så er, er det naturlig å spørre, hvorfor det? Var hun, eller er hun kanskje fremdeles en trussel for noen?

                         Hva var det som gjorde Maria Orsic så unik og eksepsjonell?

Det hele begynte en vårdag i 1917 da Maria var 19 år. Det var sent på ettermiddagen at hun plutselig falt om i en slags bevisstløs tilstand eller transetilstand som kunne minne om koma, uten noen spesiell grunn eller foranledning. Det fortelles at hun befant seg i denne tilstanden et par timer før hun begynte å komme til seg selv.

Da hun var fullt og helt tilbake, fortalte hun moren med stor begeistring at hun hadde sett noen lysvesener som ikke var av denne verden. De hadde snakket til henne og fortalte at de ville besøke henne igjen når hun følte seg litt bedre. Men før de forlot henne,  hadde de snakket til henne på et språk hun ikke forstod. Da moren hørte dette, ville hun ikke tro henne. Hun mente bestemt at datteren fabulerte, siden hun hadde hatt et illebefinnende.

Det var fra dette tidspunket Maria skjønte at noe ekstraordinært var kommet inn i livet hennes.  Lysvesene kom tilbake som de hadde lovet, og kommuniserte med henne. Kontakt med dem oppnådde hun både i en dyp transetilstand og i varierende grader av bevissthet. Det virker som om disse lysvesene valgte å brukte god tid på å la Maria bli kjent med dem.

Utover i denne kontakten tilegnet Maria seg ny kunnskap om mange emner, som var med på å heve hennes kosmiske bevissthetsnivå. Lysvesene gav henne blant annet råd om å prøve forskjellige typer av meditasjon, og hvordan hun kunne øve seg opp til å utvide og endre sin bevissthet.

Etter at Maria Orsic fikk sin første utenomjordiske kontakt i 1917, etablerte hun sammen med sine fire venninner et selskap hun kalte for; ”Det tyske metafysiske selskap”(Alldeutsche Gesellschaft fur Metaphysik).
I 1919 ble dette selskapet innlemmet i det nystartede hemmelige Vril forbundet. Hele ideen med Vril forbundet var å inkludere personer som aktivt kunne bidra med sin kompetanse for å realisere planen om en Vimana, eller en Jenseitsflugmaschine, som det ble kalt på tysk. Vrilforbundet var hemmelig fordi selve prosjektet med å lage en Vimana var hemmelig (above top secret)
.
I følge eksperten Maximillien de Lafayette ble navnet eller ordet ”vril” mottatt eller kanalisert gjennom Maria Orsic fra sine utenomjordiske kontakter på det utdødde språket sumerisk. Det fortelles at Maria under denne kanaliseringssekvensen hørte i sin bevissthet hvordan ordet vril skulle uttales, men da mer som W´il.
På grunn av sin tyske påvirkning adopterte hun det hun oppfattet til Vril. En annen kilde til påvirkning kan være fiction roman "The Coming Race” utgitt 1871, av Edward B. Lytton, som handler om en overlegen rase i Jordens indre som bruker en kraftkilde som kalles for Vril-ya. Dette var en roman Maria hadde lest mange år i forveien.
V´ril, Vril, Vr´il, W ´il eller Wril består av to ord:
a - V eller W, som står for tallet 6, som igjen betyr dør eller port.
b - ´IL som betyr Gud, (det høyeste vesen).
Ved å sette disse to ordene sammen er betydningen ; Guds dør, eller en stjerneport som leder til Gud.
I denne meldingen Maria Orsics mottok, var betydningen av Vril linket til resten av aldebaranteksten. ”En stjerneport (Stargate) som leder til Aldebaran”.
Fra denne tid av ble Maria og hennes venninner kjent som vrildamene.



Vril logo.

Etter hvert fikk Maria vite at disse lysvesene hadde vært på reise rundt i universet, og i tilegg også besøkt andre universer og andre dimensjoner.
De fortalte til Marias store overraskelse at de hadde hersket på Jorden for mange tusener av år siden. Med tiden hadde de ervervet seg mye kunnskap og utviklet et høyt nivå av innsikt om hvordan universet er satt sammen og fungerer.

All denne kunnskapen om universet sammenfattet de i ordet Ansekadu-ra-abra.
A – Anse som betyr storslått.
B – Kadu, som betyr muligheter, og å være i stand til.
C – Ra, som betyr himmelsk, gudfryktig.
D – Abra, som betyr å krysse, gå over, forflytte seg fra et sted til et annet.

Dette var en meget hektisk periode i livet til Maria hvor mye skjedde på kort tid. Marias fire nære venninner som delte hennes interesse for det spirituelle og metafysiske, ble omgående gjort kjent med kontakten hun hadde med de utenomjordiske lys-vesene.

Det gikk ikke lang tid før denne venninnegruppen var et hett samtaletema rundt om i Tyskland.

Foruten Maria Orsic besto gruppen av Sigrun Kuenheim, Traute A. Blom, Heike Erhardt og Gudrun Jentzsch.

Lysvesene gav Maria informasjon på mange områder, blant annet om helse og kosthold. Det var på denne tiden at Maria og hennes venninner gikk over til å bli vegetarianere og valgte å avstå fra alkohol. De lot håret vokse og kledde seg noe utradisjonelt.

Maria fortsatte å motta meldinger. De ble formidlet til henne både telepatisk, gjennom kanalisering og ved automatskrift.
Lysvesene fortalte at de hadde sin opprinnelse i stjernebildet Tyren,  på en planet som gikk i bane rundt stjernen Aldebaran.
På begynnelsen på året 1919 hintet de frempå at de snart ville gi Maria en nyhet som ville bli banebrytende på mange områder.

Og nyheten kom, noen måneder senere. Det startet med at Maria plutselig begynte å kanalisere meldinger som hun ikke skjønte noe av. Møysommelig skrev hun ned alt hun "så" og "hørte".

Det var tegn og symboler i et slags ordnet system.

 

Lysvesene fortalte Maria at de ville gi henne en formel på hvordan det var mulig å bygge en Vimana, som er betegnelsen på et fartøy som kan fly blant annet ved hjelp av antigravitasjon.
 
Den utenomjordiske kontaken valgte å formidle formelen på et gammelt utdødd språk, kanskje fordi de da visste at informasjonen ville vekke oppsikt og bli tatt på alvor.  De anmodet Maria om å søke hjelp slik at Vimanaprosjektet kunne komme i gang.

Den første Maria kontaktet og viste det kanaliserte materialet til, var faren Tomislav Orsic som på det tidspunktet jobbet på universitet i Munchen. Han så med en gang et stort potensiale, og ba Maria om å skrive ned alt hun kunne huske av tegn og symboler hun hadde mottatt, slik at han fikk en bedre forståelse av hva det hele handlet om.
Det tok Maria to dager å notere ned alt hun hadde hørt og sett for sitt indre øye. Det dreide seg om dusinvis av skisser og illustrasjoner av flygende fartøyer, sirkulære vinger, hjul, diverse formler og diagrammer, mengder med tall, forskjellige målinger og mye mer.
På nytt viste Maria faren hva hun hadde notert, og han ble sjokkert og henrykt over det han fikk se. Dette ble begynnelsen på en enorm prosess som kom til å involvere dusinvis av eksperter på mange vitenskapelige områder, for i det hele tatt å få oversatt og kodet formelen som var gitt henne.
Tomislav Orsic tok med seg litt av materialet på jobben, og viste det til Professor Winfried.O.Schumann, en kjent vitenskapsmann som underviste ved universitet. Kanskje det ikke var helt tilfeldig at W.O. Schumann ble involvert i prosjektet. Takket være ham ble det satt fortgang i arbeidet med få tolket og oversatt materialet til tysk.

Winfried.O.Schumann

På kort tid ble det ordnet med møter med forskjellige folk, eksperter, grupper og foreninger.
Det aller første møtet skjedde den 16. september 1919 mellom W.O. Schumann og Maria Orsic på en kafé like i nærheten av det tekniske universitetet i Munchen.
Det var et møtet hvor Maria gikk rett på sak og spurte professor Schumann om han var interessert i å utforske muligheten til å bygge et super fly. Han ble perpleks over Maria sitt direkte spørsmål og avviste på ingen måte muligheten til å bygge et slikt superfly, men han trengte mer informasjon som han sa. Slik Professor Schumann så det, var det noen viktige hindringer som måtte ryddes av veien før de kunne komme i gang. Han nevnte fire punkter.

  1. Alle meldingene Maria hadde mottat på et fremmed språk, måtte bli oversatt nøyaktig.
  2. Alle bilder Maria hadde mottat telepatisk måtte bli tolket og forklart på en vitenskapelig måte.
  3. Det måtte taes kontakt med vitenskapsfolk innen forskjellige vitenskapelige grener, som kunne være med å dekode og forklare de tekniske dataene, og som ville forstå hvordan dette fartøyet kunne bygges.
  4. Sikre finansiering fra kilder som ikke hadde tilknytning til myndighetene.

Dette var planen som skulle følges, og slik ble det 
Det andre møtet fant sted noen dager senere den 19. september, igjen mellom Maria Orsic og W.O. Schumann. På dette møtet overleverte Maria noen få sider av materialet hun hadde mottat på et fremmed språk. Schumann gjenkjente deler av skriften og mente at det måtte være akkadisk eller sumerisk.
Professor Schumann ble så begeistret for det han fikk se at han lovet å ta kontakt med en av verdens ledende esperter på semittiske språk, Dr. Professor Friedrich Delitzsc.

På det tredje møtet som ble holdt onsdag 17. desember 1919 i en jakthytte i nærheten av Brechtgarden, var foruten W.O. Schumann, en rekke fornemme personer fra forskjellige selskaper tilstede. Blant annet folk fra Thule selskapet, og en liten kontingent fra foreningen som kalte seg for DHvSS (Die Herren Vom Schwarzen Stein). Det var også en del språkeksperter fra Pan Babylonisk selskap tilstede.

Straks de fikk se Maria sine kanaliserte meldinger, kunne de fortelle at deler av teksten var på sumerisk, mens andre deler igjen var på et gammelt semitisk språk som noen av dem tolket til å være Ana´kh, en eldre versjon av sumerisk, som hevdes å være det språket anunnakiene snakket.
Mens ekspertene klødde seg i hodet av forundring, kunngjorde Maria Orsic at Sigrun Kuenheim i en endret bevissthetstilstand allerede flere uker i forveien, hadde oversatt noen sider av det mystiske språket til tysk.
Forventningen og nysgjerrigheten steg da til de store høyder i den gamle jakthytten ved foten av Alpene.
Klaus Haushofer leste opp den tyske teksten for de tilstedeværende som Sigrun hadde oversatt til tysk. Det fikk dem til å sperre opp øynene. Meldingene fra denne utenomjordiske sivilisasjoenen hadde kommet som et sjokk på dem.

Teksten inneholdt  tekniske dataer og klare formler av teknisk karakter på hvordan det er mulig å konstruere et antigravitasjons fartøy, en Vimana som de utenomjordiske selv kalte fartøyet. Instruksjonene inneholdt også en mengde med tekniske tegninger som illustrerte viktige komponenter.

Det ble et fjerde og et femte møte før arbeidet med å oversette og dekode meldingene tok til. På dette tidspunktet var det få personer Maria Orsic hadde full tiltro til, men en av dem var Dr. W.O.Schumann, som nærmest var blitt som en farsfigur for henne, og som alltid var et fast innslag på alle disse forberedende møtene som ble holdt.

Det var i denne perioden at det ble klart for Maria at lysvesene sendte henne og de fire venninnene hennes en invitasjon om å komme til Aldebaran. Invitasjonen ble ikke formidlet til henne gjennom vanlig telepatisk kontakt eller ved kanalisering, men var mer en følelse eller tilstand hun kjente inne i seg. Hun formidlet da straks videre denne invitasjonen til de andre. Det vakte stor glød og begeistring hos samtlige, og fra da av kalte de denne invitasjonen bare for Aldebaran prosjektet.
 

Sigrun Kuenheim foran en Vril Jeger.

Noen av planetens beste eksperter på på kileskrift og gamle utdødde språk som sumerisk og akkadisk, var med på å oversette Maria sine skrifter som fra da ble kalt for aldebaranskriftene. En av dem som spilte en vesentlig rolle i denne forbindelse,  var Dr. Professor Friedrich Delitzsc.
Disse tekstene inneholdt «gjennomførbare vitenskapelige formler», som ble undersøkt, studert, sjekket, verifisert og tolket av blant annet tyske professorer som underviste i München og Berlin.
Også forskere og professorer ved andre prestisjetunge universiteter som for eksempel i Canada, Storbritannia og Amerika, måtte erkjenne at aldebarantekstene inneholdt vitenskapelige gjennomførbare formler.

Alderbarantekstene innholdt også mange koder og symboler som utfordret datidens eksperter på kodeknekking og symbolspråk. Ekspertpanelet som bidro med sin kompetanse på tyvetallet og senere,  var blant andre :

Dr. Dennis Gabor, Norbert Wiener, Isaac Asimov, Nicola Tesla, Alan Turing, Elisabeth Friedman, William Friedman, Jan Gralinski, Pitor Smolenski, Charles Malik, Agnes Meyer Drisoll, Kurt Blome, Hans Freudental, Dr. Vannevar Bush, Dr. Willard Van Orman Quine, Karl Haushofer, Dr Walter Johannes Stein, Dr. Ludwig Lewin, Rudolf Steiner, Karl Harrar og mange flere.

Senere fattet også president Harry S.Trumans egen språkekspert Charles E. Bohlen, interesse for aldebaran-skriftene. 


 

Da all kodeknekkingen og oversettingen fra sumerisk var ferdig, begynte selve jobben med å bygge dette fartøyet som de hadde fått full informasjon om. I følge Maria Orsic-eksperten Maximillien de Lafayette, hadde Maria Orsic og Nicola Tesla kontakt pr. brev. Kanskje var det slik at Nikola Tesla gav noen råd i forbindelse med byggingen av Haunebu og Vril fartøyene som de ble kalt.

Prototypen på det første fartøyet sto allerede ferdig i juni 1922. Prøveflygningen ble en eneste stor nedtur, siden fartøyet ikke fungerte slik man trodde. Her er det undertegnede tror at Maria Orsic kontaktet Nikola Tesla og fikk gode råd fra ham.
Etter en del forbedringer, fant den neste testflygingen sted i januar 1924. Denne testen var mer postiv en den forrige,  og prosjektgruppen skjønte da at de var på riktig spor. Ennå gjensto mye arbeid før man satte i gang med regulære testflyginger.
De tekniske dataene som Maria hadde formidlet via aldebaranskriftene, oppfattet ingeniørene også som en mulighet til å eksprimentere med forskjellige typer og størrelser av slike rundfly. Og det ble gjort.
De største ble kalt for Haunebu og de mindre utgavene på slutten av tredvetallet, ble kalt for Vril Odin og Vril Jeger.

Det skulle gå ytterligere 12 år med prøving og feiling før testflygingen med «RFZ–1» (RundFlugZeug), ble sett på som hundre prosent vellykket.  Frem til annen verdenskrigs begynnelse i 1939,  hadde det blitt produsert en rekke varianter av den første «RFZ –1» (RundFlugZeug) modellen.

Fremdriftsystemet sies å ha vært prinnsippet om implosjon, og (kanskje Nikola Tesla her bidro med noen tips?) Antigravitasjon var fremdeles på et mekanisk stadium, noe de hadde klart å få til ved hjelp av to store vertikalt roterende tanker som ble fylt med kvikksølv.

I 1939 gikk produksjonen over i en ny fase ved at antigravitasjonssystemet ble oppgradert. Det nye systemet skulle brukes i de nye og mindre fartøyene Vril Jeger og Vril Odin, som allerede var i produksjon
 


Haunebu II.
Interessant å merke seg at denne modellen er identisk med UFOen som knyttes til George Adamski.

Oppgraderingen besto i at de to vertikalt roterende tankene eller sentrifugene med kvikksølv, ble erstattet med superflytende helium 3, etter anvisning fra de utenomjordiske. Denne heliumstypen skilte seg ut fra vanlig helium 4, ved at kjernen kun består av to protoner og et nøytron. Helium 3 var en av mange nyvinninger som bidro til at Haunebo-prosjektet ble skrinlagt til fordel for Vril Jeger og Vril Odin fartøyene.

På dette tidspunktet i historien var betegnelsen UFO et ukjent begrep. Det var ikke før i 1953 at denne betegnelsen  uidentifisert flygende objekt ble tatt i bruk.
Da andre verdenskrig hadde rast noen år var det mange som var ivrige etter å få dem opp i luften. Maria Orsic så denne utviklingen og gjorde en rask inngripen. Hun kontaktet professor Schumann og spurte om han kunne fortelle medlemmene (investorene) i Thule og DHvSS selskapene, om at prosjektet ikke var ferdig, at det trengtes mer forskning. Hun understreket at runddiskene på langt nær var perfekte. Maria hadde forsvarlige grunner til å si dette. Hun fryktet at de fanatiske medlemmer i Thule og DHvSS selskapene var grepet av Hitler-psykosen, og kunne oppdage at rundiskene faktisk allerede var operative.
Det hastet med å dempe forventningen til at de var flygeklare (kampklare), fordi hun så at de ikke ville nøle med å ta dem i bruk som krigsvåpen.
Professor Schumann klarte på en mesterlig måte å overbevise investorene om at runddiskene på langt nær var ferdige, og trengte å gjennomgå mange forbedringer før de var klare til innsats. Det førte til at runddiskene ble sendt til en hangar i Munchen for videre forbedringer som det het. Men fremdeles var Maria bekymret for at noe kunne tilstøte dem , eller at de ble stjålet.
Dette førte til at Maria og Sigrun begynte å spekulerte i om det var mulig å lage to mindre fartøyer i all hemmelighet, i tilfelle de andre runddiskene ble satt ut av spill. De la frem denne tanken for professor Schumann som straks tente på ideen. Etter en del leting og undersøkelse klarte han til slutt å rekruttere fire pensjonerte ingeniører /vitenskapsmenn til prosjektet. Alle disse hadde bakgrunn fra flyindustrien.
Selv om navnene på ingeniørene i dag er uklare, finnes det opplysninger om hvor de hadde jobbet tidligere.

Den første var en pilot som tidligere hadde jobbet som ingeniør og arkitekt for Messerschitt´s Kokothanki, BF 109 G6-14.
Den andre hadde lang erfaring fra Focke-Wulf.
Den tredje var fra Heinkel.
Og den fjerde kom fra Bayerische Flugzeugwerke, også kjent som Bavarian Aircraft Company.
Alle fire ingeniørene visste hva de gikk til og utviste stor grad av forsiktighet med hensyn til å fortelle for omverden hva de holdt på med.
Et annet problem som løste seg samtidig, var at disse fire ingeniørene hadde omtrent ubegrenset tilgang til materialer som trengtes for å bygge disse to mindre utgavene av det opprinnelige rundflykonseptet. Disse mindre utgavene hadde fått en diameter på åtte og halv meter og fikk betegnelsen RFC1 og RFC2.



En Jenseitsflugmaschine som ble kalt RFC.


Det er blitt bekreftet at en av Maria sine RFC rundfly ble observet så sent som i mars 1945 av to offiserer i det amerikanske forsvaret. Den ene var Oberstløytnant Walter Fellenz som tjenestgjorde i den 42 infanteridivisjonens første bataljon. Obervasjonen ble også bekreftet av Brigader General Henning Linden.
Andre bekreftelser på denne meget hemmelige produksjonen med to mindre rundfly er å finne :
a. OSS filene.  (Office of Strategic Services Personnel Files from World War II)
b. CIA Helms filer.
c. Bekreftelse av Dr. Eugene Sanger
d. Bekreftelse av Major Eric Hartmann
e. Bekreftelse av Oberstløytnant Walter Horton.
f. Og selvsagt Professor Otto Schumann sitt eget vitnesbyrd.
En annen person som også bekreftet byggingen av RFC disker,  var Major Eric Hartmann som hadde sittet ti år i russisk fengsel og vendte tilbake til Tyskland i oktober 1955.
Marias RFC fly var enestående også på andre måter. Selve flykroppen var laget av en helt ny metall-legering som gav den overlegne egenskaper. Denne helt nye legeringen som var benyttet på RFC rundflyene, ble fort hemmeligstemplet etter krigen av dem som forsynte seg med rubbel og bit av rundisk kunnskapen. Det er ikke noen kjempestor overraskelse at det var USA som forsynte seg først på øverste hylle med tysk hemmelig teknologi og tyske vitenskapsfolk.
Det innebar også at de tok med seg mesteparten den tyske teknologien som var benyttet til å lage rundiskene,  tilbake til Junaiten. Dette inkluderte også alle notater av Maria Orsic.
Operasjon Paperclip var på dette tidspunktet allerede opprettet, og ga mulighet til å gi amnesti til noen få utvalgte nazister som ville jobbe for USA i teknologikampen (den kalde krigen) mot Russland.
Videre ble det besluttet at all informasjon vedrørende Maria Orsic og hennes Jenseitsflugmaschine skulle hemmeligstemples.
”It became a matter of national security”. Fra dette tidspunktet av ble det lagt et lokk over personen Maria Orsic, et lokk som er skrudd godt igjen den dag i dag. Men denne type informasjon er omtrent umulig å forsegle og holde skjult "forever". Den bryter seg frem som en løvetann om våren gjennom asfalt og betong.

Tilbake i USA ble det nedsatt en forskningsgruppe på tre tyske vitenskapsmenn/metallurger som fikk i oppdrag å finne ut av den nye metall legeringen på Maria sine RFC rundfly. Dette prosjektet ble satt under ledelse av Werner von Braun.
Denne hemmelige informasjonen lekket ut til offentligheten så sent som i 2007. Lekkasjen kom fra en gruppe med vitenskapsfolk og metallurger i NASA som blant annet hadde jobbet med Shuttle programmet. De fortalt at de kjente til forskningen på den nye legeringen som hadde pågått under ledelse av Werner von Braun, og som hadde sin opprinnelse fra en tyskbygd "ufo".

På våren 1943  tok noen av ingeniørene som tidligere hadde vært med på suksessen med Jenseitsflugmaschine kontakt med Maria og Sigrun. De var interessert i høre om det var mulig å bruke den fantastiske motoren på Vril Jeger fartøyet  i det helt nye bombeflyprosjekt E 555, som var under utvikling.
Til dette svarte Maria Orsic meget bestemt.
”Jeg er ikke interessert i å bombe folk og byer.”
Bombeflyprosjektet gikk da over til å bruke den nye oppfinnelsen, jetmotor.



Bombeflyet E.555 link

 

Nå ville de se på muligheten om en reise til denne planeten lot seg gjennomføre. Alle jentene var villige til å planlegge en tur dit.

Senere på året i  desember 1943, deltok Maria og Sigrun på et møte i regi av Vril forbundet i badebyen Kolberg. Hovedformålet med dette møtet var å forholde seg til Aldebaran prosjektet. 
Helt fra starten av hadde Maria og de andre jentene fått nøyaktig informasjon om en beboelige planet som gikk i bane rundt stjernen Aldebaran.
 

Så kommer vi til datoen 11. mars 1945. Etter dette tidspunkt er det ingen som har sett noe mer til Maria Orsic.
Den noe ville teorien er at Maria, Sigrun, Traute og Heike satte seg inn i fartøyet Vril Jeger 8, i det som skulle forestille en testflyging med passasjerer. Gudrun Jentzsch valgte å bli igjen på grunn av forskjellige årsaker.

Denne testflygingen med fartøyet Vril Jeger 8, benyttet Sigrun til å styre rett mot energiportalen 33-33 som ville lede dem gjennom en dimensjonskanal eller ormehull til Aldebaran. Neste dag var de forsvunnet.

Maria hadde lagt igjen en siste melding til alle medlemmene i Vril-forbundet, hvor det sto: «Ingen av oss er her lenger».

Ingen kan med sikkerhet si at denne hendelsen fant sted, men tanken i seg selv er oppløftendene og skaper rom for fantasien.
 

 Maria om religioner og Jesus

Det underlige var også at mange av kirkens toppfolk søkte Maria Orsic om råd. Den katolske presten Konrad Fuchs for eksempel ble så begeistret og bergtatt av Maria, at han senere kalte henne for ”saint” (helgen).
En annen av kirkens tjenere som søkte henne om råd, var den kjente kardinal Michael von Faulhaber som fungerte som erkebiskop i Munchen på slutten av krigen.
Det fortelles at kardinal von Faulhaber og Maria diskuterte temaer langt utenom de tekniske spesifikasjoner hun hadde formidlet i aldebaran-skriftene.
Hun fortalte kardinalen at hun i sin kontakt med lys-vesene fra Aldebaran som hun alltid kalte dem for, også mottok informasjon som hadde med religioner og trosspørsmål å gjøre.

Kardinal von Faulhabers fascinasjon av Maria Orsic’s synskhet og kanaliserings-evner, fikk ham til å spørre om hun ville sette opp en seanse for ham, slik at han kunne komme i kontakt med Franzeiska Streitel, en fransiskaner nonne som døde i 1911.
Høflig, fortalte Maria kardinalen at hun kun kommuniserte med sine utenomjordiske venner; men at hun gjerne ville diskutere med ham hva de utenomjordiske fra Aldebaran fortalte om Gud, religion, den utenomjordiske sivilisasjonen på Jorden, og frelsesspørsmålet for den menneskelige rase, som han var så opptatt av.


                                                  
                                                Fønikeren Immanuel                   Kardinal Michael von Faulhaber

Kardinalen var både ivrig og engstelig på samme tid etter å høre hva Maria kunne fortelle ham om Gud, Jesus Kristus, religioner og spesielt kristendommen. Maria etterkom hans ønske og fortalte.
Blant annet kom hun inn på Jesus Kristus. Hun fortalte til kardinalens store forskrekkelse at Jesus virkelige navn var Immanuel og at han ikke var jøde.  Immanuel var føniker og bosatt i byen Tyre i dagens Libanon og at han var kjent som en stor healer. Jesu (Immanuel) sin mor var selvsagt også føniker, det samme var Maria Magdelena og Immanuels onkel Josef fra Arimatea (Yosef Armathea), også kjent fra bibelhistorien.
En annen opplysning som sikkert også sjokkerte kardinalen, var at Jesus (Immanuel) ikke døde på korset.

 

Maria Orsics forutsigelser

Kardinal von Faulhaber døde i 1952. Tre dager etter hans død ble det funnet et brev fra Maria Orsic av en katolsk nonne. Brevet var datert 7. mars 1944. I brevet hadde Maria skrevet ned noen forutsigelser om fremtiden. Hun spådde blant annet at Joseph Ratzinger en dag ville bli pave. Det bør nevnes at Ratzinger ble ordinert til prest av nettopp kardinal Michael von Faulhaber den 29. juni 1951, seks år etter at Maria var forduftet.


Maria Magdalena

I brevet ber Maria  Michael von Faulhaber, om å minne Joseph Ratzinger på å avsløre sannheten om Maria Magdalena når han en gang ville bli utnevnt til pave.
Ratzinger ble utnevnt til pave 19. april 2005. Han kalte seg da for pave Benedict XVI. Men pave Benedict XVI kom aldri med noen avslørende sannheter om Maria Magdalena. I stedet måtte han fratre sitt embete før tiden.

            
Kardinal Michael von Fulhaber legger her sine hender på hodet til Joseph Ratzinger, den fremtidige Pave Benedict XVI, den 29. juni 1951.

Dette brevet fra Maria Orsic inneholdt også en tegning av en rosett omgitt av to skorpioner. Dette er i grunnen ganske underlig siden det er symbolet på anunnaki gudinnen Inanna. Man kan kanskje da lure på hva slags forhold og kjennskap Maria Orsic hadde til Inanna, som også er kjent under flere navn som Ishtar, Astarte, Asjera og Afrodite.
                                      


 Rosett tegninegn til Maria var dette symbolet.
 

 Maria, besatt av tallet 33.33

I venstre hjørnet av brevet hadde Maria skrevet ned nummeret 33.33 som representerte avtalt møtepunkt (rendezvous ) mellom henne og de utenomjordiske.
Hva kunne det være Maria Orsic ønsket å formidle til kardinal Michael von Faulhaber, som på det tidspunktet var erkebiskop av Munchen?

Da professeor W.O. Schumann ved en anledning spurte Maria hvorfor han så 33 overalt i skissene hennes, svarte hun ; ”Dette er måten vi kommer dit, fra her.”
Tydeligvis skjønte ikke W.O. Schumann hva hun mente.

Hun forklarte ham at rom- og tids linjen er plassert på den 33. breddegrad rundt jorden. Langs denne breddegraden finner man en”stargate” (stjerneport) hvor det er mulig å unnslippe jordens gravitasjonsfelt og reise til stjernene.

Så la hun til at denne stjerneporten er blitt benyttet i tusenvis av år av utenomjordiske som har besøkt jorden. 
Andre tall Maria var meget opptatt av var 0 – 3 – 6 og selvsagt 33.

Etter andre verdenskrig ble Maria Orsic og Nikola Tesla plassert ned i den mørke glemselens kjeller av forskjellige årsaker. De skulle ikke nevnes, ikke snakkes om, helst gå fullstendig i glemmeboken. Og det skjedde med dem begge.

Etter 11.03.1945 er det ingen som har sett mer til Maria Orsic, bortsett fra Erik Bjerke som bor i Gamle Kalvedalsvei i Bergen. Han kan du lese mer om i boken «Metamorfose».

I dag er Nikola Teslas kommet frem fra glemselsens slør,  og er blitt viet stor oppmerksomhet takket være internett. Forhåpentligvis vil det samme skje med Maria Orsic en dag?

Forskjellige rykter.

  • She escaped to the hollow earth.
  • Most likely she escaped to Argentina, changed her name, and lived out the rest of her life there.
  • Maria Orsic was found dead in Roswell New Mexico in 1947 after an ufo crash.
  • Maria ble sammen med David Rockefeller etter krigen.
  • Maria Orsic var Adolf Hitles private medium.

En av kildene til denne artikkelen om Maria Orisc,  er den kunnskapsrike og noe eksentriske Maxillien de Lafayette. Når det gjelder spørsmålet om hvor Maria ble av, forteller han : 

"Before the end of 1945 and the collapse of the Nazi Germany, Maria Orsic left Germany to a destination, only a few trusted associates and followers knew".

”Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis”. Carl Sagan.
En annen vinkling på dette sitatet kan være : ”Å grave frem opplysninger om ekstraordinære personer som er fjernet fra historiebøkene, krever en ekstraordinær person.”
Denne påstanden passer som hånd i hanske på den meget mystiske, eksentriske og sprenglærde Maximillien deLafayette.

Dette er hva nettstedet  Amazon.com har å gi av info om Maximillien deLafayette :

” He is a philosopher, a recluse mystic and a spiritual teacher and no longer gives interviews or makes public appearances. His books are available worldwide including amazon, barnes & noble, www.lulu.com and sold by book sellers & distributors around the globe. Almost each week, many of his books make the list of Amazon.com Best-selling books in numerous categories. Since 1960, his books are read by more than 120 million readers around the world. He has to his credits 220 bestsellers confirmed by amazon.com. He wrote more than 2100 books (tror dette antallet må være en skrivefeil. Andre kilder sier 1200 bøker, men det er jo en god del det også.)  22 dictionaries of modern & ancient languages, and 9 encyclopedias in 25 languages, stretched over a period of 50 years

Med en slik enorm produksjon skulle man tro at denne personen var å finne på Wikipedia? :) Der er det blankt.

 http://www.amazon.com/Maximillien-De-Lafayette/e/B002P9IPMY

 

Maria Orsic er en av karakterene i romanen Metamorfose.

 

Jenseitflugmaschine.

I Maria Orsic sine ”Jenseitflugmaschine” var kvikksølv et sentralt element for å få til antigravitasjons fremdrift. To roterende tanker eller sentrifuger ble fylt med kvikksølv som var nødvendig for å oppnå antigravitasjon. Her var det snakk om virkelig store mengder med kvikksølv. På 40 tallet ble det også eksperimentert med flytende helium 3 i stedet for kvikksølv, men det var kvikksølv som var hovedingrediensen i runddiskene fram til krigens slutt.
Man kan jo tenke seg for en miljøkatastrofe det hadde blitt hvis noen av disse runddiskene hadde blitt skutt ned over en by under krigen. Tusenvis av liter med kvikksølv ville da forgiftet store områder. Bra det ikke skjedde.
Det kan se ut til at tyskerne planla å flytte produksjonen av runddisker ut av Tyskland på slutten av krigen. Noen mener at de ville flytte den til Japan, andre hevder at de ville sette produksjonen til Antarktis eller Neu Schwabenland, som allerede var blitt opprettet på 30 tallet. Skulle de få til en produksjon med Haunebu og Vril fartøyene utenom Tyskland, var det mye utstyr som måtte fraktes av gårde.
Tyskerne valgte å frakte alt kvikksølvet de trengte til sine Haunebu fartøyer med ubåter. Tonnevis med kvikksølv ble fylt på ståltanker eller glassbeholdere. To av disse ubåtene ble torperdert av de allierte.
Den første torpederingen skjedde den 23. september 1944.
Ubåten U-859 med et mannskap på 67, var på et oppdrag for å frakte 33 tonn kvikksølv. Kvikksølvet var forseglet på glassflasker som igjen var plassert i vanntette tinnkasser. Ubåten ble senket av en britisk ubåt i Malakkastredet. Kun 20 av mannskapet overlevde. 30 år senere fortalte en av de overlevende om kvikksølvlasten. Senere kunne dykkere som fant fram til U-859, bekrefte historien om lasten med kvikksølv. Det hevdes at denne ubåten U- 859 var på vei til Neu Schwabenland i Antarktis.
Den andre ubåten som ble torpedert var IX U-864. Den var lastet med 67 tonn kvikksølv. Denne ubåten dro fra Kiel 5. desember 1944 på sitt siste oppdrag for å transportere kvikksølv til et ukjent bestemmelsessted. Noen mener Japan. Før ubåten satte kursen mot det ukjente bestemmelsestedet, måtte den først en tur innom ubåtverkstedet (bunkeren på Laksevåg) i Bergen for å reparere motoren. På dette tidspunktet i krigens utvikling, hadde britene klart å knekke tyskerenes hemmelige Enigma kode. og visste derfor at ubåten befant seg i Bergen. Britene ventet på den tyske ubåten til den kom ut i Herdlafjorden. Den 9. februar 1945 ble U-864 torpedert av den britiske ubåten HMS Venturer. Alle 73 ombord ble drept.
Denne forurensningsbomben med kvikksølv ligger fremdeles på bunnen av Herdlafjorden ved Bergen og kan omtales som en tikkende miljøbombe . Det er allerede påvist at store mengder med kvikksølv er sivet ut fra disse rustne ståltankene om bord i ubåten. Norske myndigheter snakker lite om denne miljøkatastrofen, og ønsker å løse problemet med å begrave eller forsegle ubåten der den befinner seg på bunnen av Herdlafjorden.
Et av bevisene på at Maria Orsic sine ”Jenseitflugmaschine” har eksistert eller fremdeles eksisterer, finner vi på bunnen av Herdlafjorden litt nord for Bergen.
http://www.klikk.no/produkthjemmes…/vimenn/article910447.ece
http://www.tu.no/…/kystverket-vil-tildekke-kvikksolv-i-fedj…
http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/12/19/486533.html

 

 

 

 

 

 

 

 

 

This Web Page Created with PageBreeze Free HTML Editor