Josefus

Av
Åge Grønning

En av de mest interessante personligheter i det første århundre foruten Jesus Kristus, var den jødiske historieskriver Josefus (gresk: Josef ben Mathias), (hebraisk: Yosef ben Matitjahu)
37. – 100. evt.
Josefus ble født inn i en velstående slekt i Jerusalem, og faren Matthias, var av presteslekt. Moren hans sies å være etterkommer av den hasmoneiske jødiske kongeslekten.
Han omtales som et vidunderbarn og lærte å snakke og skrive gresk allerede i ung alder.
På dette tidspunktet i historien var hebraisk et språk som var lite i bruk blant jødene. Det ble stort sett benyttet av de lærde som saddukere og fariseere. Almenspråket var arameisk og også gresk, som var et verdenspråk på den tiden slik engelsk er i dag.
I ungdomstiden var Josefus kjent for sitt brede interesseområde, som å lese og studere historie og politikk, og selvsagt religion. Det fortelles at han som tenåring ofte var å se i diskusjoner med de skriftlærde (the scribes, esseere, essenerne) i tempelet og ellers andre steder.
Som ung og nysgjerrig, undersøkte han de tre religiøse retningene i Judea på den tiden; fariseerne, saddukeerne og essenerne (de skriftlærde). Etter å ha gjort seg opp en endelig mening om hvor hans åndelige hjem var, sluttet han seg til de kunnskapsrike fariseerne (dette er det delte meninger om).
Han begynte tidlig å skrive ned sine opplevelser og det han betraktet rundt seg av små og store hendelser. På en måte fungerte han som en slags journalist som formidlet dagliglivets begivenheter rundt om i Judea, og ellers om begivenheter i den store verden som hadde innvirkning på det jødiske samfunnnet, i særdeleshet omkring okkupasjonsmakten romerriket. Denne skriveaktiviten endte opp med at Josefus etter hvert ble en kjent historieskriver.

Josefus greske verker som er overlevert frem til i dag, er:
1. Ioudaike archaiologia (Jødisk historie)
2. Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig)
3. Pros Apiona (Mot Apion), Iosephou bios (Josefus liv).

Det fortelles at disse verkene også ble skrevet på arameisk, men de er siden gått tapt.

Det første århundre i Judea, var preget av fanatiske jøders kamp mot okkupasjonsmakten romerriket. De fremste og mest aggressive jødene ble omtalt som seloter. Bakgrunnen for denne utageringen mot den romerske okkupasjonen, var at den sterke jødiske nasjonale selvfølelsen ble krenket.
Jødene forholdt seg til en historie som gikk over tusen år tilbake i tid, til den gang da kong David hadde makten i Israel. Makten fikk han ved sine mange krigstokt, og ved å jage ut fiender som filisterne fra landet.
Bibelen forteller. ” ..Saul drepte tusener, men David drepte titusener.
David var blitt salvet til konge, en rituell utnevnelse som dannet forbildet til en senere kommende Messias, som på nytt ville jage fienden ut av det lovte land.
Den nye fienden på Josefus tid, var den romerske okkupasjonsmakten.
I det første århundre hadde jødene allerede ventet på den lovte Messias i nesten tusen år.
Nå så det ut til at mange av jødene var begynt å bli lei av å gå å vente, og noen dem, spesielt dem som tilhørte selotene, begynte å ta saken i sine egne hender. Selotene var nidkjære tilhengere av skriften og profetiene, og tok etterhvert på seg rollen som lokale messiaser. De ledet store jødiske opprørsgrupper i kamp mot romerske soldater, og klarte mot alle odds ved noen anledninger å drive den romerske krigsmaskinen til retrett.
På 50 tallet og begynnelsen av 60 tallet, hadde det jødiske opprøret mot overmakten stor suksess. Romerne måtte gjøre retrett ved mange anledninger, noe som var uhørt i de keiserlige gemakker i Rom.
Den dekadente keiser Nero hadde fått seg et alvorlig problem. Hvordan slå ned oppstanden i Judea?
I tegneserien Asterix er det gallerne som vekker romerne hodebry. Hos keiser Nero var det jødene.
Selv i Rom var det blitt en vanlig formulering å kalle det jødiske opprøret for messiasopprøret. Det dukket opp lokale messiaser rundt omkring i hele Judea som utgjorde et alvorlig uromoment for den romerske verdensmakten.
Det er ingen tvil om at keiser Nero lot hoder rulle i sin frustrasjon når han hørte at romerske styrker måtte gjøre retrett for disse fanatiske messiasopprørerne. Til slutt gav han ordre til sin beste general Flavius Vespasian, om å gjøre noe med saken. Dette ble starten på en eventyrlig karriere for Flavius Vespasian som endte med at han ble utnevnt til keiser i år 69.
I år 63 ble Josefus med på en skipsreise til Roma for å tale noen fangede jøders sak. Under oppholdet ble han fascinert av romernes storslåtte kultur og makt. Gradvis begynte han å endre innstilling om forholdet mellom jødene og den overlegne krigsmaskinen som romerne var i besittelse av. Han skjønte at det beste for jødene i denne situasjonen, var å samarbeide med romerne, heller enn å kjempe mot dem til sin egen undergang.
På tibaketuren til Palestina forliste skipet, og av de 600 personene som var med, var han en av bare omkring 80 som overlevde.
Selv om han hadde endret synspunkt angående okkupasjonsmakten, ble han likevel leder av en gruppe med jødiske soldater som motsatte seg romerne. Han ble den militære ansvarlige for festningen i Jotapata, og var klar til å kjempe mot de romerske styrkene.
Ikke lenge etter ble denne festningen inntatt av romerske soldater under ledelse av general Flavius Vespasian. Det ble et gedigent nederlag for Josefus, omtrent alle de jødiske soldatene ble drept. Josefus ble tatt til fange, men han ble ikke henrettet, siden han som leder for den jødiske opprørsgruppen var interessant for Vespasian. General Vespasian ville ha opplysninger av Josefus og ble avhørt.
 

Denne anledningen benyttet Josefus til å innynde seg hos Vespasian, og framstilte seg som en ny Jeremia som kjempet for jødenes sak. Samtidig benyttet han situasjonen til å komme med en profeti om at Vespasian en dag ville bli keiser.
Denne profetiske uttalelsen så ut til å gjøre et så sterkt inntrykk på Vespasien, at det var med på å redde livet til Josefus, samtidig forsto Vespasian at han sto overfor en meget kunnskapsrik mann. Fra denne tid av ble Josefus hold under strengt oppsyn av Vespasian.
Vespasian nyttiggjorde seg Josefus' språkmektighet og brukte ham som tolk. Da spådommen slo til, og Vespasian virkelig ble utnevnt til keiser i 69 evt., ble Josefus satt fri. Begrunnelsen skal ha vært at Vespasian anså hans spådom som gudegitt. Deretter fungerte han som en megler mellom romerne og jødene. Under de siste kampene mot romerne forsøkte Josefus å overtale jødene til å slutte å kjempe. Det førte imidlertid ikke frem. Ikke desto mindre var han selv øyenvitne til mange av de tingene han selv beskriver i sine verker.
I året 70 ble Josefus beordret til å fungere som tolk og megler for keiser Vespasians sønn, Titus, som nå i egenskap av general hadde fått oppdraget med å knuse oppstanden i Jerusalem. Han hadde kommandoen over en enorm hær bestående av 120.000 soldater. Nå skulle messiasopprøret/jødeoppstanden knuses en gang for alle. Ingen jøder fikk passere inn eller ut i live. Josefus var med under beleiringen av Jerusalem på romernes side, og fulgte også med general Flavius Titus da han etter beleiringen inntok Jerusalem og rev ned tempelet og la Jerusalem øde.

Jerusalems ødeleggelse i år 70.

Etter jødenes nederlag, hvor over en million jøder omkom, fikk Josefus det enestående tilbudet av Vespasian om å bosette seg i datidens Rom. Det var belønning for hans innsats under Jerusalems ødeleggelse. Han ble romersk borger og ble æret med å bli tildelt navnet Flavius, som var slektsnavnet til Vespasian.
Fra denne tid av, ble han kjent som Flavius Josefus. Han ble også æret med å bli tildelt en landsens villa, pluss en pensjon, som gjorde det mulig for ham å leve som forfatter på heltid.

Sitt nye navn Flavius Josefus tok han i bruk fra året 71. Fra denne tid av ble han boende i Rom med sin familie resten av sitt liv.
Som historieskriver hadde han nå en enestående mulighet til å skaffe seg tilgang til kunnskap han bare kunne drømme om hjemme i Judea.
Rom hadde et av de mest omfattende samlinger med skrifter på den tiden, siden biblioteket i Alexandria delvis ble ødelagt ved brann da Caesar beleiret Alexandria 47 fvt. De talte da ca. 700 000 bokruller.
Keiser Vespasian gav ham tilgang til de beste kildene for opplysning om historie, filosofi og religion.
Som en del av krigsbyttet i Jerusalem, hadde Vespasian tatt med seg hele det jødiske biblioteket fra Jerusalem til Rom.
Helt fra han ble innsatt som keiser i år 69 hadde han gitt ordre til sine soldater om å konfiskere alt de kom over av jødiske skrifter.
De skrifter som ble vurdert som verdifulle, ble tatt med til Rom, resten ble brent. Alle kopier av skrifter som Rom allerede hadde et eksemplar av fra før, ble også brent. Kanskje var det denne aktiviteten som førte til at essenerne valgte å gjemme sitt verdifulle bibliotek i noen fjellhuler nær Quamran?
Der ble de liggende til 1947 og ble siden kjent som dødehavsrullene.
I de påfølgende århundrer ble Josefus flittig sitert av historikere og forskjellige kirkefedre. Men det er spesielt en passasje i et av hans verker som har fått stor oppmerksomhet i de kirkelige kretser.
Det er noen linjer som fra det fjerde århundre av, er sitert som bevis for at Josefus kjente til beretningen om Jesu liv, altså en bekreftelse på en historisk Jesus Kristus.

Passasjen kalles for :
"Testimonium Flavianum" ("TF"):

«På denne tida stod Jesus fram, ein vismann - om det no går å kalle han ein mann. For han var ein som gjorde undergjerningar, ein lærar for dei som tek sanninga til seg, og mange knytte seg til han, ikkje berre jødar og folk med gresk opphav. Han var Messias. Da Pilatus - på bakgrunn av klagemål frå leiarane våre - dømde han til krossen, då heldt folket som hadde følgt han likevel fram med å elske han. For han synte seg levande for dei tredje dagen, nett som dei guddomlege profetane hadde sagt - liksom tusen andre merkelege ting om han. Til i dag er denne "kristne" stamma framleis levande og ikkje utdøydd.» (Whitson, 379)

Denne korte og forenklede passasjen som hevdes å være skrevet av Josefus, utgjør i dag det såkalte "beste beviset" på at Jesus er en historisk person. Da tar man med hele det gamle, ikke-kristne biblioteket, som omfatter verk av dusinvis av historikere, sekulære forfattere, filosofer, politikere og andre som har skrevet om hendelser i det første århundre, hvor mange av dem levde samtidig med Jesus fra Nasaret. Ingen av disse har nevnt noe om Jesus, selv ikke i en bisetning.

Første gangen Testimonium Flavianum gjorde sin inntreden på den kirkehistoriske skueplass, var i det fjerde århundre.
Det var den katolske kirkehistoriker Evsebius fra Cesarea 265-340. som i en av sine mange omtaler av Jesus kom til å siterte Josefus.
Her hadde tydeligvis Evsebius funnet noe hos Josefus som de foregående kirkefedre og kirkehistorikere ikke hadde fått med seg. Fantastisk funn av Evsebios ikke sant? Eller kan det være at Evsebios i mangel på henvisninger til en historiske Jesus, tok seg den frihet i all sin nidkjærhet og kirkelige ydmykhet, og pyntet litt på Josefus skriverier med en aldri så liten passasje, en passasje som Evsebius kanskje mente Josefus hadde glemt å få med seg?
Vi kan si det slik at han gav Josefus en kirkelig håndsrekning 250 år etter hans død.
Følgende er en liste over viktige kristne autoriteter som studerte og /eller nevnte Josefus, men som aldri tok med Jesus-passasjen TF i sine skriverier:

• Justin Martyr (ca. 100-.165)
• Theophilus (d. 180), biskop av Antiokia - ingen omtale av TF.
• Irenaeus (120-140 -.ca200/203), Gjør hyppig bruk av sitater fra Det nye testamente, har ikke et ord om TF.
• Clement fra Alexandria (ca150-211/215), innflytelsesrik gresk teolog og kristen forfatter, leder av Alexanderskolen, sier ingenting om TF.
• Origen (ca. 185- ca 254), ingen omtale av TF og som også forteller om Josephus at han ikke trodde at Jesus var "Kristus".
• Hippolytus (ca. 170 - ca 235), helgen og martyr, ingenting om TF.
• Forfatteren til den gamle syriske teksten, "Armenias historie", refererer til Josefus, men ikke TF.
• Minucius Felix (d. ca. 250), advokat, en som omvendte seg til kristendommen. - ingen omtale av TF.
• Anatolius (230- ca 270/280) - ingen omtale av TF.
• Chrysostom (ca. 347-407), kanonisert helgen og syrisk prelat, men ikke et ord om TF.
• Methodius, ble kanonisert til helgen det 9. århundre - selv ved denne sene dato var det tilsynelatende kopier av Josephus i sirkulasjon uten TF, siden Methodius ikke nevner det.
• Photius (ca. 820-891), patriark av Konstantinopel, ikke et ord om TF, som igjen indikerer at han var i besittelse av kopier av Josefus uten den berømmelige passasjen, eller kanskje det var en ren avvisning av TF fordi det ble forstått å være falsk.

Men slik var det ikke med den nidkjære Evsebius fra Cesarea. Han klarte å se noe som ingen andre hadde sett.

Forskeren Dr. Gordon Stein konkluderer med følgende:

"... det store flertallet av lærde siden begynnelsen på 1800-tallet, forteller at dette sitatet ikke er av Josephus, men snarere en senere tilføyelse. Med andre ord er det en forfalskning, avvist av forskere."

Dette falskneriet kan sammenlignes med en historiker som skriver en inngående avhandling om andre verdenskrig, og plutselig midt på en side uten noen som helst relevans til resten av innholdet, dukker det opp syv setninger om den enestående agent 007 James Bond.
Alle skjønner at dette må være en spøk, det kan ikke taes alvorlig, slik er det også med Testimonium Flavianum, det passer ikke inn. Men for dem som ønsker en bekreftelse på en historisk Jesus Kristus, så passer det inn helt perfekt .

Bibel apologetene er tvunget til å benytte seg av denne typen falskneri for i det hele tatt å få kabalen til å gå opp, siden det er tynt med troverdige kilder som forteller om en historisk Jesus Kristus. Snakk om å klamre seg til et halmstrå.

Det er viktig å merke seg tidsperioden Josefus levde i, 37-100 evt. Det betyr igjen at Josefus far Matthias, levde i samme tidsperiode og i samme geografiske område som Jesus.
Hvis det skjedde noe ekstraordinært i Judea/Gallilea i hans levetid, ville nok Matthias ha fanget det opp og senere fortalt om disse enestående nyheter/begivenheter til sin vitebegjærlige sønn, Josef (Josefus).
Det sier seg selv at Matthias må ha vært vitne til noen av miraklene Jesus utførte, for eksempel at han mettet 5000 mennesker med med to fisker og fem brød, helbredet spedalske, vekket opp døde, gikk på vannet, gjorde vann til vin, og selvsagt den dramtiske korsfestelsen med det påfølgende jordskjelvet som beskrives i evangeliene.
Slike majestetiske fortellinger fra farens side, ville nok ha påvirket den religiøst interesserte Josefus i en slik grad at han sporenstreks hadde tatt kontakt med denne underlige gruppen ”de kristne”.
Forteller så Josefus noe om de kristne foruten falskneriet Testimonium Flavianum?
Nei, ikke noe som helst, selv ikke en antydning. Er ikke dette underlig?
Men Josefus har mye å fortelle om den meget underlige og spesielle gruppen essenerne som i sine sære betraktninger forteller om en høyt aktet person de kaller for ”rettferdigheten lærer”, som til forveksling kan minne om enkelte beretninger i evangeliene om Jesus Kristus.
I dødehavsrullene som ble funnet i 1947 som man mener var en del av biblioteket til Qumran samfunnet som bestod av esseerne, blir også ”rettfedighetens lærer” nevnt i manuskriptet, sekthåndboken.

Josefus forteller at den jødisk/romerske krigen som startet i år 66, endte med at de romerske hærstyrker beseiret selotenes siste skanse Masada i år 73. De over 900 selotene som hadde forskanset seg på dette fjellplatået, valgte å begå kollektivt selvmord fremfor å bli tatt til fange av romerne.
Vespasien døde 23 juni i år 79, samme året som Vesuvs vuikanutbrudd. Han ble etterfulgt av sin sønn Flavius Titus som ny romersk keiser.