Fisken Herbert
av
Åge Grønning

Historien om hvordan den lille fisken Herbert kom til havet.

Da fisken Herbert var liten, veldig liten, fortalte onkelen Slubbert ofte om hvordan verden ble til, og om hva fremtiden ville bringe.  Onkelen gikk for å være veldig svynsk, sa de andre fiskene i familien.  Onkel Slubbert hadde kommet over en hemmelig bok som  lå gjemt på havsens bunn inne i noen store skjell 47 nautiske mil nord for urohavet.  Den hadde gitt ham kunnskap om livet i havet og på land.

Disse historiene var noe den litt større Herbert  aldri hadde glemt. Det var historier som hadde gått i arv fra far til sønn i generasjoner. Helt plutselig kom han til å tenke på dem igjen.
Det begynte med at Jorden med alle sine hav alltid har vært en isolert planet i verdensrommet. Den har aldri vært besøkt av utenomjordiske, fortalte Slubbert, som var den første i havet og på land som kalte denne teorien for isolasjonsteorien.

Så gikk fortellingen videre med at livet på Jorden oppsto ved en ren tilfeldighet i urhavet.  Atomer og molekyler fant hverandre i en dans av kjemiske prosesser som til slutt ble truffet av lynet og dannet liv.
Straks hadde dette livet begynte på en utviklingsprosess fra en encellet amøbe til avanserte livsformer i urhavet, som siden formerte seg til urohavet og stillehavet. Etter noen millioner år, ja la oss si 300, det virker mer troverdig, pleide onkel Slubbert alltid å si, og fortsatte ofte med å overdrive litt,  dvs.  han  slengte på 100 millioner år til, for at storyen skulle få den etterlengtede troverdigheten, og fortsatte med å fortelle at noen av disse livsformene i havet etterhvert begynte å kjede seg,  og lekte med tanken om å stikke opp på land. Det er for såvidt  forståelig, hadde onkel Slubbert fortalt, fordi det var sikkert fryktelig kjedelig å bare svømme rundt i alle disse millioner av år og se på de samme gamle fisketrynene,  og til stadighet bli jaktet på av hai og enorme blekksprutende uhyrer.
 
Herbert fikk tidlig vite at den første som stakk hodet opp av vannet og kikket inn mot land var hans giga tipp tipp oldefar, den modige fisken Dillbert.  De kalte han for det fordi han alltid fant på nye sprell. Det største sprellet var noe så sprøtt som å tørre å nærme seg i land.

Men problemene begynte allerede i strandkanten hvor han ble liggende og hive etter pusten. Ikke kunne han bevege seg slik han var vant til i havet,  og fortsatte å sprelle og pese det han var god for. Det første han tenkte var; helvete, hva er det nå jeg har funnet på?  Men han var utrolig utholdende og kjempet iherdig mot naturkreftene.  Ikke lenge etter begynte  han å fantasere om at han skulle hatt noen utvekster på magen han kunne brukt til å gå med.  Slik ble han og familien liggene i fjæren og sprelle de neste 100 millioner år, dvs 112 millioner for å være helt korrekt. 

Hele tiden fantaserte familien Dillbertsen om føtter.  Så en dag mens lille Dillbert lå og sprellet i strandkanten som vanlig og hev etter pusten, oppdaget han til sin forferdelse at noe stakk ut fra buken. Gjett om han ble glad da han oppdaget et par føtter. Endelig tenkte han og felte en tåre, våre bestrebelser har ikke vært forgjeves.  Alle disse årene med sprelling hadde endelig gitt resultater.
Lille Dilbert så ned på de flotte bena sine og ville nesten ikke tro at det var sant. Han kastet seg rundt og prøvde ut disse tynne stankelbena for første gang, og det gikk i grunnen bedre enn han hadde forventet.  Ivrig begynte han vandringen inn mot land. Eneste problemet var at skyvekraften var ujevnt fordelt. Han burde hatt noen føtter fremme også, for nå ble han gående å skyve fiskehaken i sanden inn mot land. Det fikk så være, det viktigste var å komme seg innover på en landlig oppdagelsesreise.  De to manglende føttene kommer nok om noen millioner år tenkte han og prøvde å se det positive i situasjonen.

Etter å ha slept seg av gårde på de nesten gjennomsiktige tynne bena sine,  kom han til et tre. Han kikket oppover  og sa wow!  Dvs han sa det inne i seg, for han hadde ennå ikke utviklet et bra sett med  snakkeredskaper som tunge og stemmebånd, så han var nødt å gurgle frem det han ønsket å formidle på fiskespråket blupp.  Igjen så han det positive i situasjonen og regnet med at moder natur ville fiske det, eller var det fikse det, det het? Nå ble han en smule usikker, men okey samme det, ... fikse det om noen millioner av år.

 
Neste mål for familien Dillbertsen var å komme seg opp i dette treet han hadde beundret den siste halvtimen. Han hadde ikke før tenkt tanken ferdig så ble han nesten bombadert av en øyenstikker på nærmere en meter,  som fløy truende forbi.
Gjett om lille Dilbert med de vesle føttende ble forbauset, nærmest litt indignert.  Jammen tenkte han så fort han kunne, er vi ikke de første på land likevel?  Hvor i faen kommer denne flygende terroristen i fra,  gurglet han lavt og presset gjellene sammen. Han hadde ikke før tenkt fisketanken ferdig så kom denne F16 øyenstikkeren mot ham igjen med et brøl. Han fikk kastet seg under en busk med et sprell og unngikk så vidt å bli øyenstikker mat. Mens han lå slik under busken og skalv av frykt,  hørte han plutselig en stemme bak seg ; – Morn!
Kvikt snudde han seg rundt og møtte et skrekkelig syn. Hvem er du?  prøvde han å få frem. Det virket som som vesenet skjønte hva han sa. Hurtig kom det:
– Jeg er øglen Ferdinand, og hvem er du om jeg tør spørre, sa han og så stygt på den lille fisken med stankelbena.
– Jeg er Dillbert,  og er fra havet. Jeg er ikke farlig altså.
– Fra havet sa den mye større øglen og smilte lurt. – Hva i svarte gjør en fisk på land? Er du ikke klar over at du kan bli spist når som helst?
– Nei, svarte vesle Dillbert og begynte å skjelve. – Jeg trodde jeg var den først på land, altså. Er det flere her, er det det du sier?
– Flere, sa øglen oppgitt og begynte å le. – Det vrimler av alle slags merkelig fremtoninger her skal jeg si deg.

– Å det var rart. Jeg hørte at vi skulle være de første på land og siden når utviklingen er kommet skikkelig godt i gang, så skal vi erobre trærne og bo der noen millioner år.
– Nei nå må du se å rulle inn fisketungen din gutt. Det der er bare ren og skjær konspirasjonsteori.
– Å, sier du det? Men du,  hva er det for noe?
–  Ho ho sa øglen og rullet ut tunga og slurpet i seg en kjempesvær edderkopp.
– Det er en type hersketeknikk vi bruker, når noen kommer litt for nær de faktiske forhold, haha.
– Betyr det at jeg kom nær nå?
– Ho.ho, nei du er på villspor, eller bokstavelig helt på jordet, som vi sier.  Den teorien om en utvikling fra sjøen, så til lands opp i trærne og ned igjen som aper, er verdens tredje største konspirasjonsteori og er skrudd i sammen av den dyslektiske apen Darwen. Du må ikke finne på å gå på den limpinnen.
– Hva er det,  sa lille Dillbert som nå var blitt skikkelig forvirret, så forvirret at de gjennomsiktige stankelbeina var begynt å skjelve.
En limpinne er en metafor for at du lar deg bedra, det vil si at noen forteller deg en skrøne som du tror på. Nei gutt, dra heller tilbake til havet og gjør en karriere som fisk. Det du tror er ben som stikker ut fra magen din, er en ren og skjær kromosonfeil som har spilt deg et puss.
Lille Dillbert hadde store problemer med å skjønne alle disse merkelige uttrykkene til denne underlige øglen.

Ape hadde han sagt, hva var det for noe? Skulle han tørre å spørre om det?
Det var vondt å bli mobbet kjente han, nå som han var blitt så glad for de nye fine bena sine.
Men så kom han plutselig på at slike mobbere kunne det være flust av på land, det hadde tanten hans Lisbert en gang fortalt. Men han skulle ikke bry seg om det.  Vel lille Dillbert brydde seg heller ikke om den nedrige uttalelsen til øglen. Han var sikkert bare misunnelig.  Han følte han hadde et kall, og han var bare helt nødt på en eller annen måte å komme seg opp i treet slik at han kunne bringe slekten videre. Han sa høflig adjø til øglen og trakk seg forsiktig tilbake. 

Varsomt og med geleaktige skritt skjøv han seg tilbake mot sjøkanten med de vesle stankelbena sine. Der i strandkanten så han hele familien sin vake urolig i sjøen. De utgjorde en slags velkomstkommite som hadde laget et stor banner hvor det sto: ” Vi er så stolt av deg Dillbert, dette er kanskje små skritt for deg, men store skritt for fiskeheten.”  Dette gledet Dillbert så mye at han felte en tåre som siden ble døpt om til krokodille. Siden skulle det vise seg at det faktisk allerede fantes krokodiller, og noe annet som ble kalt for ellediller og krokofanter. Men dessverre er de nå utdødd. Fra da av levde Dillbert et lykkelig liv i havet sammen med sin kjære fiskefrue Berta,  og fikk mange fiskebarn sammen som de fortalte historien videre til. Slik gikk det til at mange fiskeår senere kom lille Herbert til havet.  Snipp snapp.

 

 

 

 

 

 

This Web Page Created with PageBreeze Free HTML Editor